Nyttårsløftene vi ikke holder og hva de forteller oss.

Vi aller kjenner situasjonen. Det nye året skal bli mye bedre! Vi skal være mer kjærlige og mer omsorgsfulle. Vi vet jo at det lønner seg på alle måter. Vi føler oss i litt dårlig form og bør trene mer. Vi  har funnet ut at vi spiser og drikker for usunt og bør velge sunnere matvaner. Vi slurver med økonomien og kommer rett som det er i ubehagelige situasjoner. Til neste år vil vi gjøre det annerledes. Sammenfattet finnes det få ting i verden som er så fornuftig og fordelaktig for oss selv som akkurat disse løftene. Vi er så besluttsomme at vi skriver en flott plakat som skal minne oss om det vi har bestemt oss for. Men hva skjer i det fleste tilfeller? Til tross for at realisering av nyttårsløftene uten tvil er det beste som kunne skjedd oss, finner vi alle de unskyldningene vi trenger for ikke å gjøre det.

En enda krassere situasjon er den hvor legen forteller pasienten at en omlegging av livsstilen er absolutt nødvendig. Hvis det ikke blir gjort, er en snarlig død ikke å utelukke. Det er en uttalelse som i mange tilfeller ikke blir tatt til følge. Hva er forklaringen på at mange pasienter fortsetter å gjøre ting som er livstruende?

Eller hva med kvinnen som er gift med en mishandlende alkoholiker og som etter mye om og men og god hjelp fra venner omsider blir skilt. Etter noen måneder er hun sammen med en annen mann av samme sort. Hva er forklaringen på at hun går tilbake til mishandling? Har disse eksemplene noe felles?